Skriv ut

- Vi er så opptatt av vellykkethet

Min generasjon tør ikke å være noe ett hundre prosent. Vi tar hele tiden forbehold: på den ene siden og på den andre, sier Anna Bache-Wiig, aktuell med romanen «Lasses hus».

Romanen starter med en begravelse. Den avdøde har tatt sitt eget liv, skal det vise seg. Og en tidligere klassevenninne sitter i kirken og får ikke til å gråte. En mann reiser seg brått  og går før seremonien er over.

– Jeg mistet en venninne fra skoletiden i selvmord for noen år siden. Det satte i gang masse tanker, selv om boka på ingen måte handler om henne, sier Anna Bache-Wiig.

– Man sitter igjen med så mange spørsmål når unge flotte mennesker tar sitt eget liv. «Hun var jo den gladeste av oss alle. Hva sier det om oss som er igjen? Hvorfor er jeg her?», sier hun.

Lidelser Tap og fortrengning, overspising, avhengighet av narkotika, barnevern og mennesker som ikke når hverandre, er noen av temaene som berøres i «Lasses hus».

– Jeg er egentlig optimistisk, derfor er jeg overrasket over å ha skrevet en så pessimistisk bok, sier forfatteren, som mesteparten av tiden arbeider som skuespiller. Det første avsnittet skrev hun for fire år siden. En barnefødsel og mange oppdrag senere har hun beholdt kapittelet uten endringer.

I «Lasse hus» flytter Eva – hun som ikke kan gråte – til Bergen og begynner å jobbe for en privat barnevernsinstitusjon. Hun skal følge opp Sara, som er tidligere narkoman og alene med et lite barn. Sara har mistet begge foreldrene sine, men har en bror, Arne – han som forlot begravelsen. Hun har ikke hatt kontakt med ham på mange år.

– Arne og Sara bærer på en enorm sorg begge to. De sørger på forskjellige måter, på hver sin ende av skalaen. Det gjør det umulig for dem å møtes, sier Bache-Wiig. NÆRHET: – Jeg har hatt dypt deprimerte mennesker tett innpå meg, sier Anne Bache-Wiig.

På utsiden er Arne den mest vellykkede. Han har et moderne stilrent hjem, tjener penger, er uklanderlig antrukket, mens Sara er på bar bakke, har vært stoffri i ett år og er underlagt barnevernet.

– Men selv om Sara er den mest skadeskutte, er det hun som er den sunneste, tror jeg. Hun vil ha kontakt, mens broren bare går sin vei og forlater både henne og andre når ting blir vanskelige. Arne vil ikke ha ansvar og er en typisk representant for den moderne mannsklisjeen som dukket opp på 90-tallet, sier Anna Bache-Wiig.

Ler av 70-tallet
Hun beskriver «Lasses hus» som et oppgjør med sin egen generasjon og som et tidsbilde av dagens 30-åringer.

– Vi er så opptatt av vellykkethet at vi blir mer og mer fremmedgjorte overfor svakhet. Vi snakker mest i koder. Jeg tror at min datter på to år kommer til å vokse opp i en mye mer utydelig verden enn jeg selv gjorde, sier forfatteren, som er født i 1975. Sentralt i romanen står Arnes visjon om å bygge opp et helt nytt forretningskonsept rundt møbler og rekvisitter fra 70-tallet. Ved hjelp av eliten av designere lanseres ideen om web-shopen «Lasses hus», et virtuelt hus med autentisk 70-tallsinteriør. Her er det snakk om å selge en livsstil.

– Min generasjon har lenge ledd av 70-tallsmenneskenes klokkertro på at en bedre verden var mulig. Men selv mener vi jo ikke noe. Da jeg ble gravid, så jeg masse på bilder fra 70-tallet. Foreldrene mine hadde meg med i demonstrasjonstog. Deres generasjon var enten for eller imot. De var klart definert i en gruppe. Fremtidstroen var sterk. De hadde en solidaritetstanke, som vi har mistet på veien, forteller Bache-Wiig.

Akseptable tårer
Gråt er sentralt i «Lasses hus»: mangel på gråt, ukontrollert gråt, stille gråt, tilkjempet gråt, selvmedlidende gråt og forløsende gråt.

– Det er ikke noe jeg har skrevet inn bevisst, men det er mye gråt i boka. Som skuespiller hender det jeg må gråte på jobb, selv om noen instruktører skiller tydelig mellom «personlig » og «privat» gråt, noe jeg synes er pussig. I offentligheten er det gjerne slik at en kvinne som gråter, «bryter sammen», mens en mann som gjør det samme, bare viser at han er i kontakt med egne følelser. Det finnes en akseptert gråt, og en uakseptert gråt. Dette paradokset interesserer meg, sier Bache-Wiig.

I boka klarer Eva, barnevernsarbeideren, lenge ikke å gråte over andre enn seg selv og sin egen miserable situasjon. Hun stapper seg ustanselig med mat og lover å slutte i morgen, men kommer stadig til kort.

– Jeg har ikke tenkt at Eva har en spiseforstyrrelse, men det kan godt hende at hun har det. Vi lever i en spiseforstyrret tid, og Eva er uansett fanget i noen temmelig destruktive mønstre, som kan være ubehagelige å forholde seg til. Jeg har hatt dypt deprimerte mennesker tett innpå meg. De kan bare se seg selv og ikke andre. Det er vanskelig å skille kortene. Hva skyldes sykdommen, og hva bare er sånn? Det blir vanskelig å angripe dem, sier forfatteren.

Romanfiguren Eva er nesten like impulsstyrt i arbeidet som støttekontakt for Sara, som hun er det i matveien. Hun går langt ut over alle fullmakter, samtidig som hun fortvilet opprettholder en fasade, som om alt var i orden.

– Jeg gjorde grundige undersøkelser om barnevernet før jeg skrev boka. Blant annet snakket jeg med brukere av et hjem for unge mødre. De er ikke interessert i å få en god saksbehandler. De vil ha en god venn. Å hjelpe andre krever et engasjement som er vanskelig å få til, sier Bache-Wiig og forteller at hun fant få solskinnshistorier i barnevernet.

– Det kommer kanskje av at man skal være så dårlig før man får hjelp. Det samme gjelder jo psykiske lidelser. Andre skal defi nere om du er syk nok, sier Bache Wiig. «Hva er ekte og hva er uekte? Og hvem skal definere det?» er spørsmål som går igjen i «Lasses hus». Særlig baler Eva med disse spørsmålene. Og Eva får etter hvert sin forløsning.

– Det er viktig for Eva å få gråte en «ordentlig» gråt. For Arne er det nok mindre viktig. Men alle får gråte til slutt.

Opprettet: 16.02.2009 15:41:38
Sist endret: 19.02.2009 09:15:44