– Egentlig handler alt om at jeg har en søster som var psykiatriskpasient, sier billedkunstneren og grafikeren Arne Bendik Sjur. Nylig hadde han utstilling med bilder av gresshopper og kinesiske
husbåter. Samtidig laget han en billedserie om barndom.
Tekst: Cathrine Th Paulsen Foto: Annelise Jackbo
Han bor midt i Oslo, i Gamlebyen, likevel er det nesten umulig å finne fram til huset hans. Det hjelper ikke å stoppe noen og spørre etter veien, gaten er tydeligvis nokså ukjent og den er så smal at den ser ut som en Innkjøring. Men når man først har funnet den og klatret opp en bratt tretrapp fra porten og inn i det spinkle hvite huset som rommer bolig og verksted, belønnes man med en formidabel utsikt over byen og indre Oslofjord. Han regnes som en av våre fremste grafikere. Bildene hans spenner fra portretter av barn og voksne til marerittaktige drømmescener, fugleskjeletter, insekter og kinesiske husbåter. Ofte er motivene opplyst, men befinner seg i et stort mørke. Da han debuterte i 1967, fikk han kritikk for å ta opp temaet angst og frykt. Kritikerne mente også at bildene var for individualistiske og for lite politisk orientert.
– Debatten som fulgte debututstillingen min, fikk meg nesten til å slutte å lage bilder. Bildene ble kalt groteske og makabre, noen syntes de var perverse, ekle og ubehagelige. De brøt med det meste som ble laget på den tiden. Jeg var helt uforberedt på slike reaksjoner. Jeg tenkte at jeg i alle fall ville slutte å stille ut bilder.
Angst og død
Han henter boken fra den første utstillingen og viser bildene av store, mørke rom med bittesmå, nakne hvite menneskeskikkelser. Enkelte har innslag av dødninghoder.
– «Folk ser ikke sånn ut,» mente mange. Disse mørke rommene, angsten og døden, var temaer man helst skulle unngå.
– Er det lettere i dag, når mange tabuer har falt?
– Døden er jo til stede fordi vi er født, vi kan jo ikke unngå den, smiler Sjur. – Bildene mine handler mye om mørket i mennesket. Jeg prøver å se det og gå inn i det. Det angår meg, jeg tror det angår de fleste av oss. Det er ikke uten grunn at de fleste religioner har mørke og lys-begreper.
Men Arne Bendik Sjur er ikke troende, forteller han.
– Men jeg leste mye i Bibelen da jeg var ung. Jeg syntes det var spennende. Og jeg bodde på Elverum hvor alle ble konfirmert. Jeg hadde mange samtaler med presten, men ville ikke konfirmeres. Da jeg var seks år gammel, hadde jeg ørebetennelse og jeg tenkte at hvis det var en gud, lot han ikke små barn ha ørebetennelse, i alle fall ville han hjelpe til med det. Men det skjedde ingenting. Senere leste jeg Jobs bok, og ble grepet av William Blakes billedserie til den. – Men alt handler egentlig om at jeg har en søster som var psykiatrisk pasient, avbryter Sjur seg selv med.
Jeg spør om hun er eldre eller yngre enn ham.
– Hun er død nå, svarer han. – Hun tok sitt eget liv etter at hun ble skrevet ut av Dikemark i 1975. Det har preget meg siden. Jeg har mange venner som jobber i psykiatrien nå, og jeg vet at det er et felt med sammensatte problemer, men jeg synes ikke de tok vare på familien til den som var syk. Man blir veldig berørt av å være pårørende til en psykisk syk, man blir trukket inn i den andres verden. Man må være veldig sterk for å holde seg på bena. At jeg har hatt en søster, virker inn på den måten jeg leser og ser på, jeg var veldig glad i henne. Hun var et flott menneske som gikk i stykker.
– Er det terapi for deg å lage bilder?
– Nei, det vil si jeg trodde ikke at de tidlige bildene mine var personlige da jeg laget dem. Først i etterkant har jeg sett tydelig hva bildene handler om. Det kommer fra det kollektivt ubevissste, vil jeg tro. Jeg kunne kanskje ikke laget bildene om jeg var mer bevisst. Da ville jeg nok sensurert mer. Men jeg synes bildene mine er fruktbare, fordi de underlegger seg ikke angsten, de går inn i den og undersøker.
Grafikkurs
Det er heller ikke terapi når han underviser på «31 B» en gang i uken, forsikrer Sjur. «31 B» er et værested for personer som har kontakt med psykiatrien.
– Jobben som grafikklærer der begynte jeg med fordi jeg satt på Karl Johan og solgte plakater i 1985. Ved siden av meg satt et par som solgte tørkede blomster. Den ene av dem var lærer der og spurte om jeg kunne prøve et par måneder. Jeg fortsatte fordi jeg syntes det var meningsfullt. Jeg hadde også sett at søsteren min hadde veldig lite meningsfylt å gjøre mens hun var innlagt.
Antall elever på grafikkursene varierer fra ingen til fire-fem.
– Jeg spør ikke om hvorfor noen er der, hvis de ikke vil snakke om det selv. Vi jobber sammen og da blir det en intimitet naturligvis, hvor vi opplever gleden ved å skape og styrken ved å få gjort ting. Alt mitt arbeid handler om forhold mellom mennesker, sier Sjur og legger til at han akkurat har laget en bildefortelling.
Han legger 16 middelsstore grafiske blad på bordet. De viser en gutt, gutten med en jente, gutten og jenta med en mann, gutten og jenta på en bom eller en balansestang, og mye mørke rundt dem.
– Livet springer ut fra barndommen, den avgjør hvilken retning livet tar og hvordan det berører oss.
Vakre barnebilder
Han har tre barn, to av dem er voksne og bor i nærheten. Den yngste datteren på 13 år bor vekselvis hos ham og moren sin.
– Jeg har alltid jobbet hjemme, det har jeg vært veldig glad for da barna var små, ikke minst da jeg bodde alene med sønnen min.
Han har også flere bildeserier av sine egne barn.
– Jeg laget vakre bilder av barna, og det forbauset en del. Mange trodde at jeg var en eremitt som bodde i et mørkt rom.
– Det kan være skummelt med alle de mørke rommene i bildene dine?
– Et mørkt rom er ikke noe skummelt i seg selv. Man må undersøke det ordentlig, så ser man at det kanskje ikke er så farlig. I veldig mange av oss ligger det noe gjemt bort, noe vi ikke tør å ta frem og se på. For mange er det skyldfølelse. For meg også, sier Sjur og forteller at han hadde en lang periode med angst.
– Da jeg var skilt første gang, sov jeg dårlig og fikk angst om natten. Jeg var så redd for våren. Etter hvert ble jeg redd for at når våren kom, ville snøen smelte og mange ville ut og grave i hagen. Da ville de finne den jeg hadde drept. Jeg torde ikke tenke mer. Men etter en stund skjønte jeg at det var faren min jeg hadde drept. Han levde, men i en periode i livet mitt ønsket jeg ham død. Det var en kjempelettelse å finne ut hva det var. Da laget jeg bilder av faren min og meg, for eksempel serien «Far – hvorfor fikk vi aldri kjenne kroppen din?». På ett av bildene ligger han død i vannet og jeg står over ham ute av stand til å løfte ham opp.
– Det låter som en klassisk psykoanalytisk fortelling, som ofte står i romaner og fagbøker?
– Ja, og det er derfor mange historier er klassiske, fordi de er reelle, svarer han med et smil.
Menns språk
I 1988 oppnevnte han og to venner seg selv som «Mannskomiteen» og startet seminarer for menn.
– Stort sett er menn blitt oppdratt av mødrene sine, om ikke så mye nå lenger. De får kvinnens uttrykksform, som ikke nødvendigvis er mannens. Etter hvert har jeg skjønt at kjønnene ikke er like i reaksjoner. Om det er kultur eller biologi, vet jeg ikke, sier Sjur. Han forteller om en spesiell episode som gjorde ham oppmerksom på forskjellen.
– Da jeg var i Kina i tre måneder, reiste jeg fra sønnen min, som jeg bodde alene med. Jeg skrev brev til ham, selvfølgelig, og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke var der. Da snakket jeg med flere kvinner som sa at det var spesielt, for menn har ikke dårlig samvittighet for ikke å være hjemme. Men dette handlet ikke om kjønn, det handlet om omsorg.
– Menn har ikke språk for følelsene sine, har du sagt tidligere?
– Menn kan reagere med å heve stemmen fordi mange ikke har sitt eget språk for følelsene, en reaksjon som kvinner ofte ikke liker fordi de synes det er truende. Andre former for reaksjoner, for eksempel å repetere den andres handlinger eller språk kan være like truende. Først krever man at menn skal vise følelser, så, når de gjør det, blir de stoppet.
Det er slutt på seminarene nå.
– Vi har holdt på i tjue år. Nå møtes vi tre én gang i måneden og går på kino i stedet, sier Arne Bendik Sjur.
Den hjemkomne sønn
Menn kan i alle fall gi uttrykk for følelser gjennom kunst, mener Arne Bendik Sjur, men legger til at det kan så vel kvinner som menn, og nevner raskt Käthe Kollwitz og Rembrandt van Rijn. Det ligger en bok om Rembrandt rett innenfor døren, men han tar frem en annen for å vise sitt favorittbilde.
– Se her: «Den hjemkomne sønn», det er for meg idealet på et bilde, det er så várt. Se på hendene som holder sønnen, så forsiktig …Kanskje fordi jeg skulle ønske at faren min var sånn, fortsetter han.
– Jeg laget en lang serie bilder rett etter at faren min døde hvor jeg prøver å fortelle hans livshistorie. Det er dette mørke jeg prøver å forstå hele tiden. En annen av mine favoritter er Goya, som maler krigens redsler. Han setter ord på, eller bilder på, den forferdelige siden av mennesket.
En annen side ved rommene til Sjur er stillheten. Mange av portrettene hans viser sovende personer, både barn og eldre. Ingen av bildene er store.
– Jeg lager små bilder. Historisk sett er grafikk et lite, intimt format. Da må du nærme deg bildet i stedet. For å se dem må du gå helt inntil og helt inn i bildet. Hvis bildet fanger deg, lukker du deg ikke med en gang, forklarer han.
Han legger frem et bilde han laget i 2005. Det viser en sliten, sovende mann.
– Dette er et av de portrettene jeg er mest glad over at jeg har klart å lage. Det er en stor ømhet i det. Det tar tid å se på, og det tok tid å lage det, sier han.
Realisme
Personene i Sjurs bilder er reelle. Han går på kafeer og tegner andre gjester. Han vil ikke si på hvilke, for han vil sitte i fred og ikke bli sett. Gresshoppene og husbåtene han sist stilte ut, er også reelle, det vil si gresshoppene er døde og båtene ligger på elvene i Kina. Båtene på bildene er oftest folketomme.
– Jeg synes de er vakre, akkurat som gresshoppene, sier Sjur. Han går ut på kjøkkenet og kommer tilbake med fire insekter innstøpt i pleksiglass. Insektene er store, på størrelse med frukt.
– Vi ser jo ikke slike insekter lenger. De er en del av livet. Det samme gjelder skjelettene av fugler og fl aggermus eller padder. Jeg kjøpte mine i en butikk i Paris. Jeg er ikke opptatt av dem fordi de handler om døden, men fordi de er vakre, sier han og legger til at fugleskjelettet fikk han i posten av faren til en venn.
– Han fant fuglen i takrenna og tenkte at den kunne nok Arne Bendik lage et fint bilde av. Så har jeg latt den fly på bildet, da. Jeg har gjort den levende.
– Du har vel heller gjort den skummel?
– Det er ettersom man ser det, sier han og smiler igjen.
Det er en kald vinterdag og tåken er i ferd med å lette over fjorden og Oslo sentrum. Hele vinteren ligger huset hans i skyggen. Arne Bendik Sjur viser frem en stor kikkert han har stående på glassverandaen.
– Den 13. februar kommer solen tilbake. Da sitter jeg i en stol i stua og ser solstripen på gulvet.
Opprettet: 17.02.2009 15:37:09
Sist endret: 19.02.2009 13:54:00
Dronningens gate 13, 0152 OSLO, 23 10 38 80 | Redaktør: Cathrine Th. Paulsen| Annonsere i Psykisk helse? Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Psykisk helse
