– Ikke alle barn greier å snakke om det de har opplevd av vold og overgrep. Barn burde hatt mulighet til å hive seg inn i en taxi og komme til et krisesenter, slik voksne kvinner kan, sier Sigrun Tømmerås.
–Hvordan var det å bli tildelt ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern like før jul?
– Det var helt fantastisk! Og overraskende! Jeg ble glad og takknemlig.
– Du har hatt annonse i Psykologforeningens tidsskrift, der du har søkt etter en psykolog?
– Jeg rykket inn en annonse: «Klient søker psykolog: Kvinne søker terapeut for bearbeidelse av barndomstraumer og en tidligere traumatisk terapi. Terapeuten må respektere mitt livssyn og politiske syn i forhold til kjønn og klasse. Jeg er motstander av psykiatrisk diagnostikk, men kan til nød godta en traumerelatert, ikke stigmatiserende og offerklandrende diagnose. Bor i Oslo.»
– Fikk du mange svar?
– Nei, det gjorde jeg ikke. Noen trodde jeg gjorde det for moro skyld. En fire år lang terapi jeg gikk i, ble et nytt traume. Etter en barndom hvor jeg ble påført traumer, ønsket jeg traumeterapi. Det fi kk jeg altså ikke.
– Hva er traumeterapi?
– For meg er det å kunne forstå seg selv i lys av de traumene man er påført, og se sine plager som en naturlig konsekvens av hva man har opplevd, ikke som en sykdom. Samt å forstå hva man ble utsatt for, få eiendomsrett til sin egen historie.
– Du vil ikke fortelle åpent om dine psykiske plager, er du mot åpenhet?
– Jeg synes det er et press om åpenhet, og jeg likte ikke den kampanjen som Helsedirektoratet hadde i høst: «Snakk om det!» Utover det er jeg jo åpen om at jeg er traumatisert og trenger hjelp. Jeg hadde to selvmordsforsøk da jeg var barn, det første da jeg var ti år gammel. Men jeg blir ikke kvitt problemene bare av overflatisk snakk.
– Stemmer det at det er dårlig hjelp å få hvis man har opplevd traumer?
– Min og mange andres erfaring er det. Det jeg var utsatt for som barn, har vært et ikke-tema. Da jeg hadde sterke underlivssmerter i 15 år og ingen i helsevesenet fant noen fysisk årsak til smertene, ble det ikke satt i forbindelse med det jeg hadde opplevd. Da jeg fortalte om seksuelle krenkelser, var det som å snakke til veggen.
– Hvorfor er vold og overgrep mot barn fortsatt fortiet?
– Fordi det ofte skjer i familien. En behandler sa: Vi er redde for å spørre barna om hvordan de har det hjemme. Fortsatt blir overgrep mot barn ignorert i hjelpeapparatet. Barn som kommer til behandling i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), blir ikke identifisert som voldsofre.
– Men i dag snakkes det mer om traumer enn før?
– Når det norske samfunnet er opptatt av traumer, så er det mest de andres traumer. Man snakker mye om kjønnslemlestelse, for øvrig et fryktelig ord som antyder at et menneske er avkjønnet og erotisk lemlestet. Hvordan føles det å bli kalt det? Vi snakker om dem, de andre.
– Hvordan synes du et godt psykisk hjelpeapparat skal være?
– Det bør bygges opp alternative selvmordsforebyggende tilbud for deprimerte. Psykiatriens tvangspotensial ville i alle fall skremme meg fra å søke hjelp der. Hvis rammene var annerledes, og man hadde et sted å være til depresjonen gikk over, ville det vært bra. Og ikke minst alternative traumetilbud der man slapp å bli diagnostisert som syk.
– Du er ikke medlem i noen interesseorganisasjon?
– Ikke som aktiv, nei. Brukerorganisasjonene snakker ikke noe særlig om overgrep. De skal jo representere alle grupper. Jeg får mange positive tilbakemeldinger fra mennesker som har en bakgrunn som likner min. Etter å ha skrevet såpass mye, både avisinnlegg og på blogg, opplever jeg mindre intellektuell ensomhet.
– Hva driver ditt engasjement?
– I mørke stunder kan jeg oppleve at livet ikke har noen verdi for meg. Da kan jeg skrive for å prøve å presse en mening ut av livet, tross alt. Men jeg tror selvsagt at jeg også har en viktig stemme.
SIGRUN TØMMERÅS :
Opprettet: 18.02.2009 12:33:06
Sist endret: 19.02.2009 14:04:24
Dronningens gate 13, 0152 OSLO, 23 10 38 80 | Redaktør: Cathrine Th. Paulsen| Annonsere i Psykisk helse? Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Psykisk helse
