Skriv ut

Tid for det kompliserte

– Hver uke ringer noen jeg ikke kjenner, som vil snakke om det som plager dem.

Tekst: Cathrine Th Paulsen
Foto: Paal Audestad

Den store strømmen av telefonsamtaler til Thorvald Stoltenberg begynte i 2001 da den ene datteren hans gikk ut i et tv-intervju og fortalte at hun var rusavhengig. Hun var kjent fra tv. Stoltenberg senior var FNs spesialutsending på Balkan og sønnen Jens var statsminister. Familien badet i offentlig lys og nå var de plutselig åpne om rusproblemer, også.

– Etter at Nini sto fram, fikk vi hundrevis av brev og telefoner fra folk som fortalte om sine rusproblemer. Vi opplevde en stor åpenhet, forteller Thorvald Stoltenberg, og slår ut med venstre arm, over ryggen på ørelappstolen i den romslige stuen på Frogner.

Han er egentlig pensjonist, men jobber fremdeles som politiker. Thorvald Stoltenberg har en fortid som utenriksminister, forsvarsminister, FNs høykommissær for flyktninger, president i Norges Røde Kors og ikke minst lang og tro tjeneste i Arbeiderpartiet. Like før jul ledet han et utvalg som leverte en innstilling om forsvarssamarbeid i Norden. I fjor høst drev han valgkamp for Arbeiderpartiet.

Nå er han oppnevnt av regjeringen til å lede et utvalg som skal vurdere tiltak til ”de mest hjelpetrengende rusavhengige”. Utvalget har akkurat bedt om mer tid til å komme med en innstilling, etter å ha reist på studieturer til Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Italia, Sveits og Portugal.

– Vi oppdaget fort at det ikke er nok å si ja eller nei til utdeling av heroin, sier han.

– Spørsmålet er mye mer komplisert enn det. Vi har snakket både med dem som driver narkotikapolitikk, dem som jobber med rus i det daglige og med mange som bruker narkotika. Som ventet har vi fått vidt forskjellige svar.

Rettet ryggen
Kanskje det er fordi datteren hans sto fram som rusavhengig at akkurat han skal lede utvalget. Men han har også hatt mye kontakt med rusavhengige de siste årene, forteller han.

– Ofte ringer folk anonymt til meg. De som ringte etter tv-intervjuet den gangen, var ikke anonyme, det var personer som sa navnet sitt og som fortalte. Jeg lærte mye av det. Jeg lærte at rus gjelder alle deler av befolkningen, i alle deler av landet. Senere er det også kommet narkomane til meg som har fortalt at de har rettet ryggen etter at vi gikk ut med vår historie, at de ikke skammer seg over å snakke om det lenger.

Stoltenberg lener seg litt tilbake og lar armen falle ned.

– Jeg må understreke at nøkkelen til åpenheten var Nini. Jeg var blitt bedt om å skrive en bok om livet mitt og Ninni sa til meg at da måtte jeg ikke bare skrive om alt det positive. Jeg svarte ”det avhenger av deg”. Derfor skrev vi det kapitlet sammen. Etterpå kom tv-intervjuet. Ninni er sterk, jeg har en enorm respekt for henne, sier Thorvald Stoltenberg.

– Hvorfor sa du ikke at det var vanskelig å snakke om det offentlig?

– For meg har det en verdi å snakke med folk. Jeg snakker gjerne med dem som ringer, ikke for å være snill, jeg gjør det fordi det gir meg mye. Men jeg ville ikke snakke om Nini før hun syntes det var riktig.

– Du må ha vært under et stort press med en rusavhengig i familien, som du ikke kunne snakke om?

– Ja, det er klart det. Men jeg er ikke i tvil om at hele familien har lært mye av det. Vi vet at menneskelige problemer kan dukke opp når som helst, både fysisk og psykisk. Noen har god hjelp av å snakke om det, og det hadde vi. Både telefoner og brev har vært nyttige for oss.

Selv om han lenge ikke kunne snakke om datterens rusproblemer, har han aldri kjent det skamfullt, sier han.

– Nei, jeg har aldri tenkt på det som skamfullt. Jeg kjenner mange narkomane og jeg var nede ved jernbanen for bare noen uker siden. Jeg forbinder ikke rusavhengighet med skam, men med sorg. Det er enormt mange strålende mennesker med mange talenter som ødsler bort livet sitt. Men jeg ser til min glede at det er en stor interesse for ruspolitikk nå.

Ingen illusjoner
Utvalget som Stoltenberg leder, skal legge fram sin innstilling den 1. juli. Blant de andre politikerne som sitter i utvalget, er Senterpartiets Åslaug Haga, Fremskrittspartiets Carl I. Hagen og tidligere byrådsleder Erling Lae i Høyre. I tillegg er det jurister og forskere.

– Kan det utvalget bli enig om noe, med så profilerte og forskjellige personer?

– Det lurte jeg også på, så jeg tok det opp i første møte. Jeg har levd et liv med å gå inn for kompromisser. I internasjonalt arbeid er det det som gjelder, ellers blir konsekvensene vold og krig. Men her vil jeg heller ha avstemning når vi er uenige. Her er det bedre med klare synspunkter enn uklare kompromisser.

I februar kom det nye tall over dødsfall blant rusavhengige som er til behandling. Tallene viser at flere dør mens de er i behandling. Enkelte hevder at det har sammenheng med stigmatiseringen, at man ikke får den hjelpen man trenger hvis man er rusavhengig.

– Det er nok riktig, sier Stoltenberg.

– Selv har jeg eksempler på leger som ikke hjalp Nini da hun trengte det mest. Jeg har også rystende eksempler på vektere som forfulgte henne og anmeldte henne for vanvittige ting. Vekterne har fått en altfor stor innflytelse, langt utover det det norske folk vet og ønsker. Politiet advarte jo nylig mot det, også lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen advarte. 

Solgte klarinetten
Det er ikke bare politiske oppdrag som tar tiden hans. Da intervjuet skulle begynne, satt han i en telefon, og unnskyldte seg fordi han måtte ta en til. Det var Oslo Kammermusikk Festival som han er styreleder for.

– Arve Tellefsen og jeg er gamle venner, det er derfor jeg er med der, forklarer han.

– Men jeg har også hatt stor glede av det. Jeg har lært mye om kammermusikk på den måten, jeg har et kjærlighetsforhold til kammermusikk.

– Spiller du noe selv?

– Hvis du hadde spurt meg om det er noe jeg er lei for at jeg ikke har gjort, så er det at jeg aldri har spilt et instrument. Men jeg går ut fra at hvis jeg hadde hatt et talent, så hadde jeg spilt.

Ettersom logikken ikke ser ut til å nå helt fram, gjentar Stoltenberg den, og legger til:

– Da jeg var liten, under annen verdenskrig, hadde jeg spart opp og kjøpt en klarinett. Jeg ville spille som Putte Wickman, har du hørt om ham? Han var jazzmusiker. Da jeg var elleve år, ble far arrestert og sendt til Tyskland. Da han ble hentet av tyskerne, sa han til meg: ”Nå må du ta ansvar, Thorvald!”. Så jeg solgte klarinetten og kjøpte kaniner, for jeg tok ansvar. Femti år senere møtte jeg Putte Wickman og fikk spille på klarinetten hans. Da skjønte jeg at det ikke var gått en stor musiker tapt med salget av klarinetten min.

Nå hører Stoltenberg på mye forskjellig musikk, forteller han.

– Jeg er altetende i dobbel forstand, det gjelder både musikk og mat. Danseband er jeg også glad i, Vikingarna, for eksempel. Noen synes ikke det er et positivt trekk, men jeg har glede av den musikken.

Han legger an et forsiktig smil. Han jobber også for å få til allsangskvelder i Oslo, forteller han. Forkjærligheten for allsangen har kanskje også sammenheng med livet i Arbeiderpartiet.

– Jeg husker ennå sangen på det første møtet jeg var på i arbeiderbevegelsen. Det er viktig å holde på den tradisjonen. Alle, fra fireåringer til nittiåringer, har glede av å synge.

Om mennesker
Alt kommer ikke fram i innstillinger. Under valgkampen i fjor utga han og sønnen Jens en bok med samtaler mellom far og sønn, og boken om ham selv fra 2001 heter ”Det handler om mennesker”. Han mener dét gjelder alt han driver med.

– Hva er det beste som kan komme ut av det arbeidet rusutvalget gjør?

– At vi kan bidra til et verdigere liv for flest mulig som er rusavhengige.

Stoltenberg venter litt og merker stillheten.

– Jeg synes det var godt sagt, synes ikke du?

Opprettet: 30.03.2010 11:06:56
Sist endret: 04.05.2010 17:18:02